I e-guiden finner du alt du trenger å vite om regelverket for å starte et utested. Bransjen har selv bistått med å kvalitetssikre spørsmålene og innholdet, slik at guiden er lett å forstå. Nyetablerere i bransjen kan nå enkelt navigere etter hva som er relevant for akkurat den typen utested de selv ønsker å starte.

Det er komplisert å starte et utsted i Norge. Omfanget av plikter, både engangs og løpende, er veldig stort. For den som ønsker å drive lovlig er det utfordrende å ha full oversikt og kontroll. Denne guiden besvarer alle aktuelle spørsmål en nyetablerer i serveringsbransjen trenger svar på, og den vil gjøre det mye enklere for gründere fra inn- og utland å starte et utested på lovlig vis i Norge.

– Arbeidstilsynet erfarer at kunnskapen om arbeidslivets regler ofte er lav, både blant arbeidsgivere og arbeidstakere i serveringsbransjen. Denne guiden vil bidra til at nye arbeidsgivere får det mest elementære på plass i oppstartsfasen. Dette vil gi både bedriften og de ansatte en god start i arbeidslivet, sier direktør Trude Vollheim i Arbeidstilsynet.

Her finner du guiden: 

E-guide serveringsbransjen (altinn.no)

Denne kronikken er skrevet av Trude Vollheim, direktør i Arbeidstilsynet. Kronikken sto på trykk i Nordlys 15. februar 2019.

Pasientsikkerhet og pasienter skal prioriteres foran et godt arbeidsmiljø, uttalte klinikksjefen ved akuttmedisin ved Universitetssykehuset Nord Norge (UNN) til NRK Dagsrevyen tirsdag 5. februar. Klinikksjefens holdning er langt fra enestående. Arbeidstilsynets inspektører blir ofte møtt med den oppfatningen at helselovgivningen står over arbeidsmiljølovgivningen når de er på tilsyn i helsevesenet.

Arbeidstilsynet forstår at når alarmen går, må pasientenes liv og helse komme først. Det er den vedvarende nedprioriteringen av de ansattes arbeidsmiljø og helse i hverdagen vi vil til livs. Pasientlovgivningen og arbeidsmiljølovgivningen er likestilte lovverk, og helsevesenet kan ikke være seg bekjent av en kultur der det ene lovverket systematisk settes foran det andre. Dette må de rydde opp i.

Alle arbeidsgivere må forholde seg til flere myndigheter og flere lovverk. I helsevesenet innebærer det at de både må ta vare på pasientene og arbeidstakerne. Det kan ikke være slik at arbeidstakere i helsevesenet skal ha et dårligere vern enn andre. Det er de vi stoler på at skal ta vare på oss når vi blir syke. Da må de ha arbeidsforhold som gjør dem i stand til å holde både seg selv og pasientene friske.

Når Arbeidstilsynet gjør tilsyn, er det arbeidstakernes sikkerhet som er vårt fokus. Men mange av avvikene vi har avdekket i ambulansetjenesten ved 18 av landets helseforetak, utgjør også en fare for pasientene.

Desinfeksjon av arbeidstøy er et eksempel. Når en ambulansearbeider får blod, oppkast eller andre kroppsvæsker som kan inneholde bakterier eller virus på tøyet, og ikke får rengjort det tilstrekkelig, er det også fare for at andre pasienter blir smittet. Pasientene er ofte mer sårbare enn arbeidstakerne. Spredning av smitte kan derfor få enda større konsekvenser for dem. Noen ambulansearbeidere må ta arbeidstøyet med hjem til vask. Slik risikerer de også å smitte familien sin eller andre de bor sammen med.

Vold og trusler er et annet eksempel. Arbeidstilsynet har avdekket at ambulansetjenesten ikke kartlegger og vurderer risiko for vold og trusler godt nok. Dermed er de heller ikke i stand til å gjøre de tiltakene som er nødvendig for å forebygge slike situasjoner. Dette kan medføre farlige situasjoner som også kan gå ut over pasientenes sikkerhet.

Taushetsplikten er et tredje eksempel. På grunn av måten taushetsplikten praktiseres på når ambulansearbeiderne skal rykke ut på oppdrag, får de ofte ikke tilgjengelige opplysninger om risiko for vold og trusler. Når slik risiko er tilstede, er det avgjørende at også ambulansearbeiderne får de opplysningene som er nødvendige for at de skal klare å beskytte seg selv. Dette kan også påvirke kvaliteten på helsehjelpen pasienten får.

Det er et presserende behov for at arbeidsgivere i helsevesenet forstår – og tar konsekvensene av – at forsvarlig pasientsikkerhet og forsvarlig arbeidsmiljø må gå hånd i hånd.
UNN fikk 77 pålegg etter tilsyn på åtte ambulansestasjoner. Det er like graverende funn ellers i landet. På landsbasis er det i snitt gitt seks til syv pålegg i hvert tilsyn. Det er gitt mange pålegg fordi det ikke jobbes godt nok i ambulansetjenesten med å forebygge alvorlige belastninger i arbeidsmiljøet. Og da har vi ikke gitt pålegg om fysiske utbedringer ved stasjonene, selv om vi også her ser store utfordringer, som for eksempel plassmangel og for dårlig skille mellom ren og uren sone.

Arbeidstilsynet visste at det var store og komplekse arbeidsmiljøutfordringer i ambulansetjenesten før vi startet tilsynene. Funnene våre viser at utfordringene er større enn vi forutså.

Vi har i denne omgang prioritert å kontrollere og stille krav blant annet til det å kartlegge og vurdere risiko knyttet til biologiske faktorer, deriblant rengjøring av arbeidstøy og det å forebygge at smitte spres gjennom klærne.

Når det gjelder de fysiske manglene ved ambulansestasjonene, veileder vi i første omgang om hvilke krav som stilles i arbeidsmiljølovverket og hvilke forventninger vi har til oppfølging fra helseforetakets side. Hensikten med å gjøre det slik, er å sette øverste leder i stand til å gjøre gode valg og prioriteringer for hele ambulansetjenesten og ikke bare for dem vi har vært på tilsyn hos.

Arbeidstilsynet har god dialog med arbeidsgiverforeningen Spekter og direktørene ved de fire regionale helseforetakene. Vi opplever at de tar våre funn på alvor og anerkjenner at de må ta tak i problemene. Nå må helseforetakene finne gode løsninger som ivaretar helsa og sikkerheten, til både arbeidstakerne og pasientene. Vi vet det tar tid, fordi det koster penger. Men det må gjøres, og det må gjøres så raskt som overhodet mulig.

Arbeidstilsynet forventer også at toppledelsen i helseforetakene sørger for en kultur der ledere i alle ledd, også klinikksjefene, anerkjenner at arbeidsmiljølovgivningen og helselovgivningen er likestilte lovverk, og forstår at forsvarlig arbeidsmiljø er en forutsetning for god pasientsikkerhet.

Les også kronikken i Nordlys.

---

Konverter denne siden til PDF

Søvn dekker grunnleggende og livsviktige behov. God søvnkvalitet og tilstrekkelig søvnmengde har en minst like avgjørende betydning for helse som riktig kosthold og tilstrekkelig fysisk aktivitet. Søvn og restitusjon er daglige behov og kan derfor ikke utsettes uten at det innebære en uheldig helsebelastning.

De fleste av oss sovner om kvelden (etter 15–16 timers våkenperiode) og sover sammenhengende i 6–9 timer. Hvis vi holder oss våkne utover kvelden, vil søvnigheten normalt melde seg. Dette skyldes i all hovedsak en kombinasjon av at den biologiske døgnrytmen da går mot et lavmål, og at trøttheten øker jo flere timer det er siden forrige søvnperiode. Det er også slik at den maksimale søvnigheten oppstår på et bestemt tidspunkt om natten – kalt nadir – normalt en til to timer før man normalt våkner om morgenen.

Fakta om nattarbeid

Arbeidsmedisinere snakker ofte om at det finnes et «vindu» i den biologiske døgnrytmen et sted mellom klokken 22.00 og klokken 24.00. Innenfor dette tidsrommet vil de fleste av oss oppleve at vi sovner relativt raskt. De som forsøker å legge seg tidligere på kvelden, for eksempel før et nattskift, har derimot gjerne vansker med å falle i søvn. Det har sammenheng med at den biologiske døgnrytmen da er innstilt på aktivitet og hindrer innsovning. Hvis man legger seg for sent, blir søvnen for kortvarig til at man fungerer godt neste dag.

Dette ses spesielt hos nattarbeidere som forsøker å sove på dagtid. Søvnlengden til nattarbeidere er ofte redusert med én til to timer, eller mer. Det skyldes at døgnrytmen da i ferd med å innstille kroppen på aktivitet igjen. Det er ikke rart at mange da sliter med å fungere utover dagen. Det er naturligvis individuelle forskjeller når det gjelder hvordan arbeidstakere påvirkes av lite søvn og forstyrret døgnrytme. Med alderen blir evnen til å mestre skiftarbeid vanligvis dårligere, og det blir vanskeligere å sove på ukurante tider.

For lite og dårlig søvn

For lite, eller for dårlig søvn gir underskudd i søvnregnskapet. Det er studier som viser at lite og dårlig søvn forstyrrer hukommelse, læring, humør, produktivitet, overskudd og skaperevne. Kronisk søvnunderskudd ser ut til å øke risikoen for blant annet overvekt, diabetes, hjerte-kar-sykdommer, demens og kreft. I tillegg øker risikoen for at man utvikler psykiske lidelser som angst og depresjon. Det har vært diskutert om søvnmangel kan være en mulig årsak til fedmeepidemien, og særlig blant unge.

På kort sikt, og som en umiddelbar risiko, kan søvnunderskudd dessuten ha direkte betydning for sikkerheten på arbeidsplassen. Kroppen vil nemlig hele tiden forsøke å få balanse i søvnregnskapet så raskt som mulig. Det kan typisk skje ved anfall av ubevisst «mikrosøvn», gjerne av noen sekunders varighet.

Reaksjonsevnen forverres av for lite søvn, og det blir verre og verre jo færre timer man sover. Forskning har vist at selv ved sju timers søvn er reaksjonstiden litt dårligere enn ved åtte timer. Det finnes også sammenlikninger med alkohol. Reaksjonstiden etter 24 timers våkenhet tilsvarer reaksjonstiden ved en promille på 1,0. Og 18 timer med våkenhet tilsvarer en promille på 0,5.

Hindre mikrosøvnanfall

Mikrosøvnanfall er faktisk ganske vanlig og kommer ofte når man har sovet for lite. Det er lett å duppe av i forbindelse med monotont arbeid, overvåkningsarbeid eller annet rutinearbeid. Men det kan også skje i arbeid som kan medføre alvorlige feilhandlinger eller ulykker, som i trafikken eller på sykehusets intensivavdeling. Ved arbeidstidsordninger hvor en kan forvente slike anfall, må arbeidsgiver tilrettelegge og organisere arbeidet slik at risikoen for mikrosøvnanfall blir minst mulig. Og slik at det ikke får fatale konsekvenser om anfallet skulle inntreffe.

Søvnunderskudd kan også føre til at man faller raskere i dyp søvn, og at men er vanskelig å vekke. Kroppen prøver å rette opp søvnunderskuddet ved å sove dypere når anledningen byr seg. Man trenger altså ikke like mange timers søvn som man har tapt for å kompensere tapet. Men hvis man sovner på jobb, kan konsekvensene bli dramatiske. For noen år siden skrev avisene om en pasient på et Oslo-sykehus som døde fordi begge de to nattevaktene sovnet på jobb. De hadde gått doble vakter, og ingen alarmer kunne vekke dem.

Amerikanske tall peker på at søvnighet spiller en viktig rolle i minst 20 prosent av alle trafikkulykker. Over 100 000 nordmenn innrømmer å ha sovnet bak rattet, ifølge en undersøkelse som ble gjort av Statens vegvesen. Og det er nok trolig slik at noen av dem som sovner bak rattet ikke våkner tidsnok til å unngå katastrofen.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser

Det er godt dokumentert at døgnrytmeforstyrrelser og intensivt arbeid gir dårligere reaksjonstid, svekket situasjonsforståelse og søvnproblemer. I en slik sammenheng får en også nedsatt evne til å vurdere egen kapasitet. Trøtthet påvirker hvordan man oppfatter faresituasjoner. Eller sagt med andre ord: Trøtthet utgjør en sikkerhetsrisiko. Innenfor risikoutsatte bransjer, som for eksempel helse og omsorg, bygg og anlegg og verftsindustrien vil dette potensielt kunne få fatale følger.

Lovgiver har sett disse utfordringene og viktigheten av å legge opp til en stadig veksling mellom arbeidstid og fritid. I arbeidsmiljøloven legges det til rette for nødvendig restitusjon og hvile mellom hovedarbeidsperioder. Hovedregelen og utgangspunktet er at arbeidstakere har krav på minst elleve timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer. Dette innebærer at en arbeidstidsordning må legges opp slik at arbeidstakeren får helt fri i minst 11 timer fra arbeidet avsluttes og til 24-timersperioden er over, eller at neste arbeidsøkt ikke begynner før det har gått elleve timer av en ny 24-timersperiode.

Det praktiske er at perioden på 24 timer begynner å løpe når arbeidstakeren kommer på arbeid. Senest når det har gått 13 timer skal arbeidstakeren ha arbeidsfri for å oppnå elleve timer hvile i løpet av perioden på 24 timer. Arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte i virksomheter – som er bundet av tariffavtale – kan riktignok avtale helt ned til åtte timer arbeidsfri periode i løpet av 24 timer. Men slike avtaler kan bare inngås dersom arbeidstakerne sikres tilsvarende kompenserende hvileperioder, eller der dette ikke er mulig, såkalt annet passende vern.

Søvn og skiftarbeid

Det er viktig at den sammenhengende arbeidsfrie perioden legges slik at søvnen kan starte i det biologiske vinduet, og ikke minst at perioden er lang nok til at man kan sove ut. Den normale arbeidsfriperioden på 15–17 timer etter dagtidsarbeid er stort sett lang nok og riktig plassert i døgnet til å gi tilstrekkelig søvn – uansett individuelle forskjeller i reisetid, søvnbehov og så videre. Unntak kan likevel tenkes dersom arbeidstakerne har store og vanskelige omsorgsoppgaver utenfor jobb.

Hvis den arbeidsfrie perioden er kortere, vil noen få problemer med søvnunderskudd og utilstrekkelig hvile og restitusjon. Hvis den arbeidsfrie perioden begynner om kvelden, kan det for noen være nok med en arbeidsfri periode helt ned mot 12 timer (forutsatt kort reisetid og begrenset ansvar utenfor jobb).

Lengden på søvnen er svært avhengig av lengden på den arbeidsfrie perioden. For å sikre mer enn sju timers søvn for flertallet, ser det ut til at den normale arbeidsfrie perioden på rundt 16 timer mellom skiftene er det som må til. Men hvis den arbeidsfrie perioden begynner på etternatten, tidlig om morgenen eller på dagtid, blir det for lite søvn (kanskje to til fire timer i stedet for sju til ni timer) – selv med standard arbeidsfri periode på 16 timer. Det skyldes som nevnt at søvn på dagtid blir kortere og dårligere enn normal nattesøvn.

Med flere nattskift etter hverandre kan det på denne måten opparbeides økende søvnunderskudd og redusert funksjonsevne. Det er en av grunnene til at Arbeidstilsynet mener at arbeidstakere bør ha færrest mulig nattskift (maksimalt tre) før det legges inn en lengre periode med arbeidsfri (minst to normale netters søvn).    

Restitusjon etter nattskift

De første fridagene av en arbeidsfri periode, etter ett eller flere nattskift, går med til restitusjon og normalisering av de biologiske rytmene. Det tar tid å kompensere dette slik at funksjonsevnen normaliseres. Tiden det tar øker med antall netter på rad.

For mange arbeidstakere er grensen på elleve timer sammenhengende arbeidsfri i løpet av 24 timer for kort. Med lang reisevei til og fra jobb, kombinert med krevende omsorgsoppgaver på hjemmebane, vil den reelle hvileperioden etter et 13-timersskift innenfor helse og omsorgssektoren fort komme ned i åtte til ti timer. Dette kan redusere søvnperioden dramatisk, og selv tolv timer arbeidsfri gir for lite søvn hvis den arbeidsfrie perioden legges til dagtid, slik vi ser for skift- og turnusarbeidere innenfor helsesektoren.

Quick returns i helsevesenet

I norsk helsevesen er det vanlig å gå såkalte «quick returns». «Quick returns» betyr at to vakter har mindre enn elleve timers tidsrom innimellom. Studier blant norske sykepleiere viser at de i gjennomsnitt går over 30 slike «quick returns» årlig. Mest vanlig er at en kveldsvakt etterfølges av en morgenvakt. Det betyr at sykepleieren gjerne går av vakt om kvelden i ti-tiden og skal på jobb igjen allerede neste morgen klokken sju. På disse ni timene mellom vaktene skal de rekke å reise frem og tilbake mellom arbeidsplass og hjemmet, spise, sove, være sosial med familien og så videre.

Søvnlengden blir ofte veldig kort, og det er ikke rart at man da er søvnig og trøtt neste dag. I en norsk undersøkelse ble ulike typer skiftordninger sammenliknet, og resultatene viste at «quick returns» ga like mye søvnighet som å jobbe to netter på rad og langt mer søvnighet enn å jobbe to dager på rad, eller to kvelder på rad. I tillegg har studier vist at antall «quick returns» predikerer økt utmattelse ett år senere, og at færre «quick returns» reduserer risikoen for å utvikle alvorlig grad av utmattelse.

Korte arbeidsfrie perioder

Arbeidstilsynet ser stadig eksempler på at det inngås avtaler om korte arbeidsfrie perioder. Da er det viktig å stille følgende spørsmål: I hvilken utstrekning har arbeidsgiver foretatt en reell kartlegging og risikovurdering av eksisterende arbeidstidsordninger, for eksempel innenfor helsesektoren. I 2014, da Arbeidstilsynet gjennomførte en kartlegging av nettopp dette, fant vi at fem av seks helseforetak ikke hadde foretatt en slik pliktig kartlegging og risikovurdering av arbeidstidsordningene.

Siden arbeidsmiljøloven åpner for at det kan avtales svært korte arbeidsfrie perioder – uten hensyn til plassering i døgnet – må Arbeidstilsynet, når vi får inn søknader om avvikende arbeidstidsordninger, alltid gjøre en helhetsvurdering der konsekvensene for helse og sikkerhet inngår. Korte arbeidsfrie perioder kan mestres unntaksvis og som en kriseløsning i ekstraordinære situasjoner. Slike arbeidstidsordninger hører imidlertid ikke hjemme i ulykkesutsatte bransjer der det er helt avgjørende at arbeidstakerne er uthvilte og mest mulig årvåkne og skjerpet.

Helse og sikkerhet

Arbeidsmedisinsk forskning viser at risikoen for innsovningsvansker og for lite søvn er fordoblet ved en arbeidstid på mer enn 55 timer per uke versus 35–40 timer per uke, og at denne risikoen øker ved gjentatte lange skift. Generelt, og med støtte i arbeidsmedisinsk forskning, kan man si at arbeidstid på over åtte timer gir en økt risiko for ulykker på rundt 50 prosent og over tolv timer en økt risiko på rundt 100 prosent med en kumulativ effekt utover i arbeidstiden.   

Både arbeidsgivere, arbeidstakere, partene i arbeidslivet og myndighetene bør ikke undervurdere betydningen av en god natts søvn. Alle aktørene i arbeidslivet må ta den viktige balansen mellom arbeidstid og fritid på alvor. Uopplagte og trøtte arbeidstakere utgjør en klar sikkerhetsrisiko på arbeidsplassen.

Men det er ikke bare sikkerheten som er truet. Avvikende arbeidstidsordninger utsetter arbeidstakere for uheldige helsebelastninger. Arbeidstilsynet opplever at enkelte virksomheter og arbeidstakere har varierende kunnskap om konsekvensene av forskjellige arbeidstidsordninger, særlig når det gjelder arbeidstakernes helse og sikkerhet. Hvis vi ønsker et inkluderende og helsefremmende arbeidsliv, må alle aktørene i arbeidslivet bli mer bevisst disse sammenhengene.